"Jeg godtar ikke at vi praktisk talt gir aksjene gratis til Johnsen Investments. Ærlig talt. Greit nok at de siste børsdagene har vært svake i forhold til Hellas og reforhandlingen av gjeldsavtalen med EU og IMF.. Mm.. Nei.. Ja, jeg hører hva du sier.. Nei- hør her Peter. Dow Jones-indeksen har stått tilnærmet stille med 0,03 prosent. Jeg er sikker på det kommer til å snu. Vi må ha litt is i magen på denne, vi.. " Peter i andre enden skjøt på med motargumenter og han ble nødt til å vente med sine egne og ble sittende å lytte. Duskregnet traff frontruta som i utgangspunktet var plettfri. Pene biler må være velholdt, og Volvoen i X-serien hadde fått spylt av seg saltet og skittet det hadde samlet på den siste delen av vinteren. Nå var det heldigvis bare veier på ringveien, trafikken gikk litt lettere da, selv om den til vanlig er ganske så grøtete like før potetene og kjøttkakene i det norske hjem står på bordet.
Peters motargumenter fortsatte å fylle bilen gjennom det innebygde handsfreesystemet, og han kunne ikke vært mer uenig. Aller mest hadde han lyst å imitere skurr og skylde på gjennomkjøring i tunellen så han kunne få skrudd opp volumet på radioprogrammet istedet. Men motsatt ventet han høflig på å få komme inn i samtalen igjen. Bilen stod helt stille nå, ettersom medbilistene flettet seg inn som gærninger. Skulle tro de kjempet om den samme kjøttkaka. Men han hadde ikke noe hast. Ingen kone eller barn ventet på han, ei heller hjemmelaget mat. Men Fjordland var visst et godt substitutt.
Bilen trillet et par meter før den stoppet igjen. Han benyttet sjansen til å løsne på slipset. Han så stram og flott ut- en skikkelig kar! Hvorfor var det jeg var singel igjen?, tenkte han mens han møtte sitt eget blikk i speilet. Peters stemme stod enda i, men han fikk ikke med seg stort lenger. Sukket bare tungt og tok seg friheten til å stikke en finger oppi venstre nesebord og fant dagens største fangst. Den kjentes så stor ut at han faktisk ble nødt til å se på den, før han pent tørket den av på den mørkebrune dressen. Den skulle til rens likevel.
Synet fikk nærmest øynene til bilisten i det andre feltet til å dette ut, for med såpass stillegående kø har man mulighet til å beskue hverandre. Gjøre seg litt kjent med hverandres utseende og fantasere om deres historier. Eller le av deres flauser. Se lepper bevege seg, se kroppen gi uttrykk uten å høre eller skjønne hva som blir sagt. Stort sett.
Sånn blir historier fra en matpakkepassasjer* til.
*Matpakkepassasjerer er et uttrykk for neglisjeringen av kollektivtransport, hvor man heller kjører alene i rushen til jobb med sin matpakke plassert i passasjersetet.
