Bidrag til samlingen

Villa Brun

Da er vi begynt å bli temmelig ferdig med kjøkkenet. Endelig. Det har vært et langt prosjekt, men snart er det heelt ferdig! ENDELIG! Tenkte en liten show off av så langt vi har rukket til nå!

Ser dere det blå bordet? Det hjalp dere meg med å velge farge på, da jeg for noen innlegg siden spurte om hjelp da valget stod mellom lyseblått og lilla. Skal legge ut en tråd med før og etterbilder.

Solfaktor 20

Blir dårlig med oppdateringr i de deilige sommerdagene. Og det gjør ikke noe, for de av dere som klikker musetasten innom er vel også ute i varmen ismurt solfaktor 20. Per tidspunkt sitter jeg inne litt etter å ha oppdaget at det kanskje ikke er nok? Hah, lobster it is.

I'll be back with kitchenpics.

Stop, and smell the flowers..

Soool! Sommer! Endelig!

I ♥ 22

Hva er ditt yndlingstall?
Som 7åring ville jeg nok svart 8. For jeg bodde i nr. 8.
Som 15 åring svarte jeg 13. Så ble jeg 20, og la min elsk på totall.

At jeg har vært sær på tall jeg liker og ikke liker, det skal jeg ikke nekte for. Men å ha vært noen fanatiker på lykketall, har jeg dog ikke vært. Jeg er født 12.02 kl. 00:02, og et øyeblikk jeg husker svært godt var i bilsetet til min venninne med en klam kjærestehånd i min venstre og hans mobil som lyste opp. Håkon som smugtittet ned på klokken idét den viste 22:22. Slik ble det ene magiske klokkeslettet i løpet av de 24t i et døgn, til. Å se på klokken og den viser disse 4 totallene er fantastisk- verden stopper opp. Jeg blir fyllt med den håpløse forelskelsen som jeg opplevde i baksetet på den toognittimodellen av en Corolla. Herlig.

Så ble jeg 22 år. Elsket det. Ønsket å være 22 for evig, og det kommer jeg alltid til å være også. Nå er det faktisk to år siden jeg var 22 ♥

Igår fikk jeg en åpenbaring, dog av det ukristne slaget. Jeg skjønte hvorfor jeg er så glad i to. Spesielt tjueto, og to ganger tjueto: 22:22. La et totall speile seg, og se det fantastiske hjertet det skaper. Jeg rett og slett hjerter 22.

Edit; ser forøvrig ut som to svaner som ser på hverandre.. Sant? Og hvordan svaner lever sitt liv er så romantisk..

Head over heals, baby..

Jeg er redd jeg har en fetisj på å ta bilder av beina mine. Ingen fan av den såkalte erotiske-sonen-foten in anyroad, men. Er noe med vinkelen. Tror jeg har et dusin fotbilder på bloggen.

Here it goes..

Ooo eemm gee.

Jeg hadde faktisk fler enn jeg trodde. Tror jeg bør gå å ta tempen. Tør ikke tenke på alle fotbildene som ligger på mac'en.. Har faktisk ikke tenkt over at jeg har tatt endel fotbilder.. Nei, nå tar jeg meg fot i munn.. Elns.

Ida & mommy

Bildene ble egentlig ødelagte (svært ufokusert), etter å ha vært borti noen knapper jeg ikke burde vært borti.. Men jeg liker litt kornete effekt, så helt okay :)

A little view of Heaven

Min åttende mai, totusenogni.
Vår åttende mai, totusenogni.

Det var noe (ekstra) motvillig jeg la fra meg vesken og kameraet til Håkons fetter, fredag for en uke siden, etter å ha blitt overtalt til å ta thundercoaster. Den type motvillighet som legges til med alderen og som kommer til syne, spesielt, på fornøyelses(?)parker. Hvorfor jeg er så motvillig allerede.. Er litt merkelig. Jeg er glad i fart. Og glad i karuseller.. Bare ikke den første turen. Og fredag den åttende mai, totusenogni hadde jeg ikke så veldig lyst å kjenne meg selv vektløs 12 ganger på snaue 2 minutter.

Han fikk meg derimot bort i køen. Det var sur vind, men sola tittet også fram mellom trebjelkene på den fantastiske berg og dalbanen. Snart skulle den røde vogen kjøre oss over dens 950 meter med en fart på ca. 100km/t. Den røde vognen skulle styre oss ned et 32 meters fall på 53°. Jeg skulle gjøre det (delvis) frivillig. Ik.

Det er det første fallet som er værst. Etter det er turen en fryd. Men piningen det tar og sakte men sikkert nå toppen før man bikker over, er utrolig grusom. Vi var nært toppen da jeg spurte hvor nødbremsen var. "Den fins ikke", sa min kjære bestemt. Det er jeg så ulidelig glad for.

Innvollene forflyttet seg opp i diafragma idet vi stupte vektløse ned i 53° vinkel. Så opp en bakke før vi fór ned enda et fall (avbildet på toppen av innlegget). Etter det 2.fallet kommer et rolig parti, og idét mine innvoller faller tilbake på plass, ser Håkon på meg.

"Sunniva.. Vil du gifte deg med meg?"
"Tuller du?"
"Nei, vil du gifte deg med meg?"
"JA!"

Jeg fikk et lite kyss mens han trakk fram en søt ring, 5 rosalilla hjerter formet som en blomst. Han fikk satt den på fingeren min i all ristingen, og noen tårer falt nedover kinnet mitt. Jeg var så lykkelig, og kjente kreftene i vognen føre oss videre i trebanen - stadig vektløs. Så var det siste fallet kommet, hånden ble løftet og Håkon rakk å møte leppene mine idét den umenneskelige blitsen kastet seg over oss og foreviget, vårt til nå, største øyeblikk. Som nyforlovet!

Brudepikene våres!

Trenger litt eksperthjelp her, dere!

Mitt lille prosjekt til kjøkkenet (et lite møbel). Trenger sårt litt farger, i et ellers så brunt/hvitt miljø. Ergo spør jeg dere; fargen Lys Viol, eller Kilden som vist fra Jotun sin fargehjelp? (trykk på bildene, og se i fullsize)

You light up my life

En av mine beste venninner giftet seg igår, og dagen var helt fantastisk. 5 stormfulle år har de tilbrakt sammen, og ekteskapet er bevis på at kjærligheten overvinner alt. Måtte dagene som kommer bli fantastiske, og måtte stien dere går føre dere dit dere drømmer om.

"Tenk på de sultne barna i afrika!"

Det må ha vært en søndag da det ringte på. Mine 5-6 år gamle lubbne barnehender åpnet døren, og en noe eldre pike stod foran meg med et brett leker. Synet fikk pengene i en ikke-eksisterende lommebok til å brenne, og mamma måtte avse en gyllen tier for gjenstanden jeg hadde lagt min elsk på. Gjenstandene var gamle leker den eldre piken ikke lenger hadde interesse av. Pengene hun fikk skulle gå til Redd Barna.

Forbildeeffekten slo til, og jenterommet mitt ble rensket. Sammen med ei venninne gikk vi få dager etterpå, med tilsvarende brett og gjenstander til salgs. Vi skulle sende penger til Redd Barna vi også! Tenk at på andre siden av jorden var det barn som ikke hadde det like bra som oss. Ingen leker, ingen klær- og de var sultne!

Vi følte oss nok rett stolte der vi skulle hjelpe til å gjøre en forskjell i skjevfordelingen, men vi var ikke kommet langt før en sur dame åpnet døren. Gleden ble tatt livet av med det samme. Om vi, 5-6 år gamle hadde skaffet oss polititillatelse til å drive denne virksomheten? Nei, det hadde vi jo ikke.. De må de ha glemt å fortelle oss om det på Barne-TV.

Rundt samme tid så jeg disse eskene her, og jeg kan ikke huske å ha sett de siden. Før igår! Husker det stod noe om "send et brød til noen som trenger det". Boksene er ment å samle mynter på i god til før bøssebærerne kommer. Dette hadde de jo såklart glemt å fortelle om på Barne-TV også, så jeg satt der med den lyse luggen og funderte over hvordan et helt brød skulle få plass i den lille "brødboksen" der. Ikke minst hvordan i alle dager brødet kom til å smake, etter ukevis i posten på vei til varmeste Afrika..

Det er jammen ikke lett å være liten..

A kiss on the cheek..

Små føtter setter dype spor..

Jeg har blitt superglad i vignetteffekten.. Skjønner ikke helt hvorfor, men det er en helt annen stemning som kommer fram. Har bladd i mapper og hundrevis av bilder siste tiden, etter å ha funnet frem den eksterne harddisken. Er så glad for at alle de tusen bildene ikke gikk tapt likevel, etter at den stasjonære PCen røyk for et års tid siden.. Igår var MacBooken døden nær, men det gikk heldigvis bra.. Bilder betyr så mye..

Tenk at

En liten sniktitt fra igår. Og så heldige vi var med været! <3

.. vi begynner å bli så voksne. Tenk at vi har begynt å drikke ut våre venner. Vi er fortsatt unge, og det er ikke mange gifte venner jeg har. Men om en uke blir et løfte gitt av min veldig gode venninne Jeanette. Og i den anledning ble hun igår drukket ut. Helt perfekt drukket ut.

Dagen har blitt et helt utrolig flott minne, jeg kommer aldri til å glemme et sekund. Håper du var fornøyd med dagen jenta'miii!

Er du skyld i din egen sykdom?

Det er faktisk noe å tenke over. Etter å ha bodd i en leilighet med "ødelagt" ventilasjonsannlegg som resulterte i trekk, i over 3 år.. Resulterte det i 3 år med mer småsykdom som forkjølelser, tette neser og halsbetennelser enn de andre 20 årene våre. Da gikk det opp et lite lys. Siden vi flyttet i ny leilighet i vinter har vi, bank-i-bordet, nesten ikke vært syke i det hele tatt. (Muligens jinxet nå da, i og med at jeg skriver det, kanskje også den fryktete og svinete influensaen. Grøss!)

Anyroad. Man burde tenke litt over hvordan ens hjemmeklimaet er. Kanskje er man mye syk pga. utbedringspotensialer i boligen sin. Måtte dere alle ha få et friskt år videre:)

Historie fra en matpakkepassasjer

Hun stirret egne øyne i senk en god stund i solskjermeren. Den var blitt falmet og grå, akkurat som hvitfargen på Toyotaen, som må ha rullet ut fra forhandleren på tidlig nittitallet. Det var som om hun forsvant inn i pupillene. Som om det skulle vært en stor brønn.

"Faan i helvette Trond!"
Han reagerte knapt med å rykke til i høyrehånda som holdt rattet løst. Men det gjorde ingen skade i en stillegående kø, på vei ut av hovedstaden. Ordene festet seg ikke, han var vant til dem, så han svarte ikke. Lot bare øynene følge køen fremover.

"Hvorfor ser du meg ikke lenger?", fortsatte hun, mens blikket fremdeles var festet på seg selv. "Jeg er så jævla lei av at du ikke ser meg. Er du ikke gla i meg lenger? Greit nok du ikke har noen jobb å gå til. Greit, du er deprimert. Men du kan da for faan gi meg litt likevel."

Han skiftet til andregir, mens leppene i passasjersetet spyttet ut det ene ordet etter det andre. Han kunne ikke brydd seg mindre. Orket ikke å svare. Dels fordi han visste at samtalen kom til å ende der den alltid gjorde; løfter om et nytt og bedre samliv. Og sannheten er at det ville være et forsøk på det umulige. Dels visste han også at om han bare holdt kjeft, ville hun hisse seg opp til et maxpunkt, før hun falt sammen igjen som en tom ballong.

Så stillhet.

Hun strakte hals. Oppdaget månedens kvise og bannet innvendig mens hun klappet opp solskjermen. Kun en meter i fra kjørte andre bilister, så sakte at de fikk tid til å beskue hverandre. Gjøre seg litt kjent med hverandres utseende og fantasere om deres historier. Se lepper bevege seg, se kroppen gi uttrykk uten å høre eller skjønne hva som blir sagt. Stort sett.

Sånn blir historier fra en matpakkepassasjer* til.







*Matpakkepassasjerer er et uttrykk for neglisjeringen av kollektivtransport, hvor man heller kjører alene i rushen til jobb med sin matpakke plassert i passasjersetet.