Paranoid? Jeg? Definitivt.

Syk og døgnvill, døgnets timer flyter mellom søvn, halvvåken og våken tilstand. Akuratt nå våken, men burde sovet, klokken har telt over tre timer siden midnatt. Har nettopp skremt meg ved å se Paranormal etterforskning, og skrekken etter Åndenes makt for noen dager siden har atter en gang blitt spredt over netthinnen etter å ha blitt vekt opp fra underbevisstheten. Hadde noen sagt bø til meg nå..

Men ingen sier bø. Derimot hører jeg høye lyder i oppgangen. Nå? Midt på natten? Pulsen øker i takt med bortforklaringene. Og det er mange av de. Derimot klarer jeg ikke å tro på noen, for lyden blir bare høyere og høyere og mer og mer unaturlig. Morder, ånder, demoner? Farlig, snille, onde?

Jeg bare må titte i kikkehullet. Ser ingenting.. Foreløpig. Lydene er der enda, og høres stadig nærmere. Høres ut som noe kommer nedover trappa. Så ser jeg noe. En skikkelse. Svart. Tør nesten ikke puste, svelger hjertet flere ganger. Den svarte skikkelsen beveger seg sakte.. Ned trappen som jeg trodde, ja. Men baklengs? Jeg får assosiasjoner til alle de andre skrekkfilmene som ligger i underbevisstheten, med alle disse skumle damene som går i bro nedover trappene og de som kommer krypende ut av brønner for å dra deg til mørkere steder..

Jeg skjønner mindre. Skikkelsen drar noe nedover, og det noe lager mye lyd. Har skikkelsen drept og nå forsøke å fjerne kadaverets eksistens? Uten å merke det holder jeg pusten. Forbanner min egen våkenhet, hadde jeg bare ligget å sovet nå hadde jeg sluppet dette. Vet ikke om jeg skal gjemme meg eller hva, nå er det like før skikkelsen skal runde gelenderet og et lite parti trapp til før det går forbi døra jeg står bak.

Men så..

Pause?

Jeg bare venter på å se den svarte skikkelsen hoppe frem foran kikkehullet, med svart langt hår som henger foran ansiktet, lange skitne negler som skraper nedover døren mens det lager utenomjordiske lyder..

Kroppen skjelver i adrenalinoverdose. Jeg har mest lyst å løpe vekk og knipe igjen øynene. Men igjen står jeg med store klinkekuler av noen øyne. Klarer ikke løsrive blikket fra kikkehullet. Hypnotisert. Jeg hører lyden igjen, og den sorte skikkelsen passerer meg. Kan ikke være mer enn 20cm mellom oss. Hjertet detter. Pusten jeg har holdt lenge slippes ut umiddelbart. Hjertet hamrer mer enn noensinne, men nå klarer jeg å smile litt. For på vei ut døra er naboen i toppetagen, med den store kofferten sin. Hun skulle visst bare på ferie, hun.

Er det mulig å være så paranoid?

Definitivt.